Jaktprat ( endelig...)

For enkelte kan det kanskje høres ut som en "filleting" å ikke få gå på jakt. Det finnes jo kjøtt i handelen, og man kan jo få både mosjon og frisk luft bare ved å gå en tur  - uten gevær ?  Vel, dere som er jegere skjønner hva jeg snakker om...

I løpet av en normal høst i Norge er jeg kanskje på jakt 30-40 dager. År 2010 =  0 (null) dager.  Det var derfor ekstra stas å pakke seg avgårde for noen dager på antilopejakt ei langhelg nå i februar. Redningen  ble et lite "jaktfirma" som har leid rettigheter hos lamidoen i Rey Bouba (kongen i distriktet, som ligger nord/øst i landet, ikke så langt fra grensa til Tchad).) Der har de bygd opp noen små hytter for jegere.  De skaffet også til veie et par dugelige sporere og en sliten, men grei Remington .375

Det ble en flott og god opplevelse det hele - men en varm sådan. 39 grader i skyggen midt på dagen tilsier at man jakter fra soloppgang kl. 6 til  kl.10-11. Deretter mat og hvile noen timer før jakt igjen ca. kl. 15-18.  I løpet av  snaut 4 døgn drakk jeg 20 liter vann og 3 liter brus.

Koselige hytter for jegere og og friluftsfolk, 13 km sør for Rey Bouba.

Første morgen: Bohor rørbukk (Cobe des roseaux) 

Yaouba og Robert. Ikke av det pratsomme slaget, men utrolige til å finne spor og dyr. Og til å gå i varmen. Langt.

En skarve bør på 50-60 kg er jo ikkeno. Robert har nok gjort dette før!

Fornøyd jeger med fin roan-antilope. Blir nok den største på Sveindal, iallefall..

Hornene er nesten 70 cm lange, og drøyt 22 cm i omkrets nederst. Et flott dyr!

Alt ble tatt med og brukt, både skinn, tarmer og bein. Bare innholdet i vomma ble liggende igjen.

Mini-17.mai

Fredag var det 17.mai-følelse for barna i Kamerun. ”Fete de la jeunesse” – de unges festdag feires over hele landet. Dagen er en markering av barn og unge sine rettigheter.

I lengre tid har vi hørt og sett barna på naboskolene øve til den store dagen. De har marsjert og sunget av alle lungers kraft, og det er faktisk ganske kraftig! Og så menes det ordentlig marsjering, ikke noe slentring….

På den store festplassen i byen, var alle skolene samlet for å paradere.

Tribuneplass med svalende bris iblandet sandstøv, like bak lamidoen og hans hoff.

Vi på den norske skolen  var tilskuere på tribunen. Vi var så heldige å få sitte i skyggen med en svalende bris iblandet sandstøv, like bak lamidoen og hans hoff. Lamidoen er den tradisjonelle kongen av Ngaoundere.  Han er den muslimske lederen for regionen, og han utøver åndelig og en del juridisk makt i samspill med regler og lover ellers i samfunnet her. Vi satt like bak vaktene hans, trommerne og blåserne som pleier å følge ham når han er ute.  



Lamidoen i hvit turban og vaktene som vifter og passer på.



Så kom den ene skolen etter den andre syngende og marsjerende. Finpyntet på håret, i flotte uniformer og med stort engasjement. Første gruppa imponerte med unge jenter som marsjerte med stiletthæler i grusen! Heldigvis hadde de fleste barna mer fornuftig skotøy.



Her er rosa allemannsfarge. Befriende!




Jenter fra en av de muslimske skolene.



Club Santé, til kamp mot spredning av hiv-Aids. Viktig innslag!



Så kom de eldre studentene. Foto: Bjørn



Tilbake på skolen var det først avkjøling i bassenget og så hadde FAU ordnet mat. Det ble fortært hamburgere, brus og sjokoladekake. Og som på 17.maier ellers, ble det litt mageknip....Det gikk heldigvis fort over!



Det gikk heldigvis fort over!



Gud sover ikke!

Erle sammen med lille David Dieu ne dort  (Gud sover ikke).

Den bitte-lille babyen på 2,5 kg har fått et talende navn av moren sin: "Dieu ne dort" (pas).  Gud sover ikke. Tanten har også gitt ham navnet David. Lille David er bare to uker gammel, og vi besøkte ham på sykehuset der han får behandling for malaria. Tante passer på ham nå, for moren til babyen døde ei uke etter fødselen. Moren rakk å gi ham navnet "Gud sover ikke", kanskje en påminnelse både for David når han vokser til og for oss andre, om at Gud er med.

Tanten til babyen har en liten jobb på Den norske skolen, og vi treffer henne daglig. Nå har hun alene fått ansvaret for lille David, hans tre eldre søsken og to andre barn. Ingen av dem er hennes egne.

Vi tror ikke Gud sover. Han ser lille David. Det er kanskje også en påminnelse for oss om at vi ikke må sove, og at vi må se dem vi har rundt oss?

1,2,3 –KLAPP-KLAPP-KLAPP, AMEN-AMEN!

Stor er forbauselsen min når jeg (Ragnhild) plutselig oppdager at jeg klarer å klappe samtidig som jeg klarer å synge Amen…..! Som regel føler jeg meg som Mr.Bean i sketsjen der han er i kirka, og hver gang de kommer til Halleluja klarer han å synge med. Men det kommer seg heldigvis etter hvert. 

Hver søndag kan vi velge mellom fire gudstjenester i de to kirkene som hører til stasjonsområdet. Fra kl.8-10 (ca-tider…..selvfølgelig!!) og fra kl 10-12 er det to gudstjenester på språket fulani og to på fransk. Kirka er ikke alltid full når gudstjenesten begynner, men det siger jevnt på etter hvert og så er det plutselig helt fullt!

Millenniumskirka

Millenniumskirka

Kirka ved sykehuset. Litt venting før gudstjeneste nr.1 avsluttes.  

Bildet er fra i høst. 

Det er som regel to kor + gruppa fra ”Femmes pour Christ” (Kvinner for Kristus) som bidrar ekstra med sangen. Jeg skriver ekstra, for forsamlingen synger jo som et helt kor i seg selv med flere stemmer og ulike klapperytmer. Det er en fryd å se damene i 50-60-åra som danser bort til resten av kvinnegruppa for å være med i sangen. De svinger seg, klapper og stråler av sangglede! Nå på søndag var det ikke så mange som det pleier å være i det ene ungdomskoret, men det gjorde visst ingenting. Lyden er like sterk som vanlig. De har god kraft på stemmene!

Fullt volum på stemmene, selv om de var få i koret på akkurat denne gudstjeneste.

Barna sitter stille som mus, - de andre sine barn altså! Ikke våre barn. Det er ei stund siden de sa i fra om at gudstjenestene varte for lenge. Og etter norsk barnemålestokk gjør de det!

Teksten i dag er Bergprekenen! Ikke nå igjen, tenker jeg. Den hadde vi jo tidligere i høst! Da satt vi i ei kirke med jordvegger og bølgeblikktak på, i en lutfattig menighet på landsbygda. Å høre at det blir lest fra teksten: ”Salige er dere fattige….Ve dere rike…”, gjør ekstra inntrykk i en sånn sammenheng! Menigheten kom dansende inn med peanøtter og appelsiner som gave til oss besøkende! Det var heller vi som burde gitt til dem!

Men i dag er det varianten i Matteus-evangeliet som det blir prekt over. Om at vi er fattige i ånden, i oss selv og at vi trenger Gud. Kanskje er det denne varianten som appellerer mest til meg, som i denne forsamlingen anses som rik. Denne teksten er den mest "behagelige"…og minst utfordrende i forhold til de som sitter rundt meg. Med denne varianten er vi mer i samme båt, fattig eller rik. Denne teksten utfordrer på en annen måte. Men begge tekstene er like gyldige og til etterretning, - ikke bare til ettertanke.

To offerkorger pleier å settes fram. Den ene korga går til menighetens vanlige arbeid, mens den andre korga er til spesielle formål som dukker opp. Det kan f.eks være til familier eller  personer som trenger hjelp i en vanskelig situasjon. Trosbekjennelse og Fader vår er kjente ledd i liturgien, og det er en fascinerende tanke at det bes slik i kirker i land over hele verden.

Noen kan ta seg en hvil med god samvittighet.

Vi synger flere sanger, og jeg er like spent på hver gang om jeg har funnet rett salmenummer! Hvorfor skal det på fransk hete: fire-tjue-atten (quattrevingt-dixhuit), når man bare kan si nitti-åtte? Jeg må jo gange, plusse og  telle etter!! Men også det automatiseres sakte, men sikkert.

Til avslutning synges det ”Deg  være ære” (A toi la gloire) mens hele forsamlingen står. Det er det flotteste innslaget synes jeg, og jeg må ofte svelge klumpen i halsen, Dette er noe jeg husker fra jeg var liten og var med på (laaange…. og vaaarme….) gudstjenester her ute. Men inntrykk gjorde det likevel.

"Så gjør vi så nåår hjem igjen vi går...." Mano, ungene våre, Benjamin og Marit. Bildet er fra i høst