Stor er forbauselsen min når jeg (Ragnhild) plutselig oppdager at jeg klarer å klappe samtidig som jeg klarer å synge Amen…..! Som regel føler jeg meg som Mr.Bean i sketsjen der han er i kirka, og hver gang de kommer til Halleluja klarer han å synge med. Men det kommer seg heldigvis etter hvert.
Hver søndag kan vi velge mellom fire gudstjenester i de to kirkene som hører til stasjonsområdet. Fra kl.8-10 (ca-tider…..selvfølgelig!!) og fra kl 10-12 er det to gudstjenester på språket fulani og to på fransk. Kirka er ikke alltid full når gudstjenesten begynner, men det siger jevnt på etter hvert og så er det plutselig helt fullt!
 |
| Millenniumskirka |
 |
| Millenniumskirka |
 | |
| Kirka ved sykehuset. Litt venting før gudstjeneste nr.1 avsluttes. | Bildet er fra i høst. |
Det er som regel to kor + gruppa fra ”Femmes pour Christ” (Kvinner for Kristus) som bidrar ekstra med sangen. Jeg skriver ekstra, for forsamlingen synger jo som et helt kor i seg selv med flere stemmer og ulike klapperytmer. Det er en fryd å se damene i 50-60-åra som danser bort til resten av kvinnegruppa for å være med i sangen. De svinger seg, klapper og stråler av sangglede! Nå på søndag var det ikke så mange som det pleier å være i det ene ungdomskoret, men det gjorde visst ingenting. Lyden er like sterk som vanlig. De har god kraft på stemmene!
 |
| Fullt volum på stemmene, selv om de var få i koret på akkurat denne gudstjeneste. |
Barna sitter stille som mus, - de andre sine barn altså! Ikke våre barn. Det er ei stund siden de sa i fra om at gudstjenestene varte for lenge. Og etter norsk barnemålestokk gjør de det!
Teksten i dag er Bergprekenen! Ikke nå igjen, tenker jeg. Den hadde vi jo tidligere i høst! Da satt vi i ei kirke med jordvegger og bølgeblikktak på, i en lutfattig menighet på landsbygda. Å høre at det blir lest fra teksten: ”Salige er dere fattige….Ve dere rike…”, gjør ekstra inntrykk i en sånn sammenheng! Menigheten kom dansende inn med peanøtter og appelsiner som gave til oss besøkende! Det var heller vi som burde gitt til dem!
Men i dag er det varianten i Matteus-evangeliet som det blir prekt over. Om at vi er fattige i ånden, i oss selv og at vi trenger Gud. Kanskje er det denne varianten som appellerer mest til meg, som i denne forsamlingen anses som rik. Denne teksten er den mest "behagelige"…og minst utfordrende i forhold til de som sitter rundt meg. Med denne varianten er vi mer i samme båt, fattig eller rik. Denne teksten utfordrer på en annen måte. Men begge tekstene er like gyldige og til etterretning, - ikke bare til ettertanke.
To offerkorger pleier å settes fram. Den ene korga går til menighetens vanlige arbeid, mens den andre korga er til spesielle formål som dukker opp. Det kan f.eks være til familier eller personer som trenger hjelp i en vanskelig situasjon. Trosbekjennelse og Fader vår er kjente ledd i liturgien, og det er en fascinerende tanke at det bes slik i kirker i land over hele verden.
 |
| Noen kan ta seg en hvil med god samvittighet. |
Vi synger flere sanger, og jeg er like spent på hver gang om jeg har funnet rett salmenummer! Hvorfor skal det på fransk hete: fire-tjue-atten (quattrevingt-dixhuit), når man bare kan si nitti-åtte? Jeg må jo gange, plusse og telle etter!! Men også det automatiseres sakte, men sikkert.
Til avslutning synges det ”Deg være ære” (A toi la gloire) mens hele forsamlingen står. Det er det flotteste innslaget synes jeg, og jeg må ofte svelge klumpen i halsen, Dette er noe jeg husker fra jeg var liten og var med på (laaange…. og vaaarme….) gudstjenester her ute. Men inntrykk gjorde det likevel.
 | |
| "Så gjør vi så nåår hjem igjen vi går...." Mano, ungene våre, Benjamin og Marit. Bildet er fra i høst |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar