Lynglimt.

Her er noen raske glimt fra vi hadde besøk.

Gøy med kusine Milli og fetter Sven Erlend som klatrestativ!

 

 

 

 

Onkel-ponkel-tøyse-onkel med favnen full.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tante Elisabeth, Silje Katrine, Hilde Marie (Milli) og tante Birgit.

Fam.Huseby Vaaga ved Tellofossen.

Hva skal vi med Tarzan eller "Georg, jungelens konge", når vi har Ask?

En forsinket rapport......tur til Gadjiwan.

Hele gjengen fra besøket vårt tok en tur til Gadjiwan. Bilturen dit er en opplevelse i seg selv. På Vg-nett foregår det nå en kampanje der man kan legge inn bilder av hullete veier i Norge. Veien til Gadjiwan hadde suverent gått av med seieren, hadde den fått blitt med ….

Solbjørg Pilskog, 80 år og i full virksomhet!

I Gadjiwan bor Solbjørg Pilskog. Se tidligere blogginnlegg (”The grand old lady”). Hun er 80 år gammel og bor i Kamerun i tørketida. Hun har vært misjonær i Kamerun siden 1960, bortsett fra noen år som helsesøster i Norge. Solbjørg har betydd mye for mange gjennom et langt liv. Mormor og Solbjørg gikk sammen på ”Misjonsskolen for kvinner” i Oslo, før de reiste ut til misjonstjeneste i Kamerun. Solbjørg var jordmor da tante Birgit ble født i Ngaoundere.  Et besøk hos Solbjørg sto høyt på ønskelista.

Mormor og Solbjørg.

 Søndag var det gudstjeneste i kirka. Først utstyrte Solbjørg de av reisefølget som trengte det, med mer anstendige og lange nok skjørt. Solbjørg reiste så i forveien, for hun pleier å ta bilen og hente  noen spedalske, blinde og andre som har vondt for å gå. Vi andre tok den lille spaserturen ned til kirka og fikk en fin opplevelse med mye sang og dans under gudstjenesten.

På kirketrappa.

Vi lo godt, kanskje mest den unge mannen selv,  som fikk oversatt hva som sto på t-skjorta hans!

Bakari og kona Rebekka som bor i nabobyen, inviterte alle på middag. Bakari har vært på besøk hos oss i Norge, og han var student hos morfar på presteskolen i Meiganga. Rebekka var elev hos mormor. Da Bakari besøkte Norge, var tantejenta vår, Silje Katrine, knapt  ett år. Hun hylskreik til hun var varm og rød da hun fikk se mannen med den mørke hudfargen. Møtet denne gangen foregikk med smil og latter. 

Bakari er pensjonert prest (uten pensjon vel og merke) og hører til Perefolket. Disse var uten skriftspråk fram til misjonærene kom. Da fikk de også tilbake sitt opprinnelige stammenavn, pere. Tidligere var de nedsettende blitt kalt ”hundefolket” av herskerstammen fulanerne. De fikk nå de tradisjonelle fortellingene sine nedskrevet og fikk bevart mye av kulturen sin gjennom språkarbeidet. 

Mormor og Bakari hadde mye å mimre og snakke om.

Nydelig middag, kake bakt på bål  til dessert og trivelig selskap. 

Den beste bålkaka vi har smakt noen gang!

På vei hjem stoppet vi i en liten landsby. Der fins den eneste satelitt-telefonen og Solbjørg fikk endelig ringt hjem til familien i Norge.

En spektakulær grasbrann fylte hele horisonten på kveldstid.

Frokost kl. sju på avreisedagen var tidlig, trodde vi....men Solbjørg pleier å gå på morgenbønnen i kirka kl.fem! Før vi var ferdige med frokosten måtte Solbjørg reise avgårde. På natta hadde det kommet inn ei ung kvinne på helsestasjonen. Hun skulle føde, men bekkenet var for smalt. Solbjørg med sjåfør reiste til nabobyen (et par timers kjøring) der det er sykehus. Hun håpte det var lege der og at de slapp å ta turen helt til Ngaoundere (ca seks timers kjøring). 

På tilbaketuren vår traff vi Solbjørg. Hun tok seg en nistepause og var veldig fornøyd. Den fødende kona var avlevert på sykehuset i nærmeste by, der var lege tilstede og han var til og med gynekolog. Denne gangen endte det godt.

Vi  humpet videre til Ngaoundere..... ett dekk gikk det denne gangen, -inne i byen,- på fortauet, -tvers overfor Pirelli som rykket ut med stor jekk og fikset hjulet i en fei!

  

Det er flest hverdager her også!

Nå har besøket fra Norge reist hjem igjen, og vi er tilbake i jobb, skole og barnehage. Heldigvis har vi tante Elisabeth her noen uker til, mens hun jobber som frivillig på det lokale sykehuset.

Tante i væskebalansens tjeneste.

En typisk virkedag ser ut omtrent sånn:
   -  6.15:                Revelje, frokost.
   -  7.30 - 13.00:   Skole  og barnehage.

matpause på skolen, sammen med barnehagen.

   - 13.00 - 14.30   Middag og avslapping  (-for varmt til å gjøre noe særlig..)
  -  Deretter lekser, litt arbeid i hus-og heim, tid for innkjøp og praktiske gjøremål.
  - div. møter, fransk-kurs, leiking, sykling og annet som krever en viss innsats eller konsentrasjon legges gjerne til sein ettermiddag, når temperaturen tillater denslags. Et par turer i bassenget pleier vi også å få til i løpet av uka.

Ellers får vi tallrike anledninger til å treffe kamerunere (og noen ganger oss selv..) i døra hjemme.  Noen som vil selge noe, eller har andre ting de vil spørre om. (Ofte handler det om hjelp til å betale skole, medisiner, mat eller ved.   Ikke alltid helt enkelt, det der...)

 Klokka halv sju blir det brått mørkt og flere mygg ute, så da er det tid for kveldsstell.  Den røde jorda og støvet henger godt fast i bare bein, så en god vask er nokså obligatorisk før kveldsmat.

Erle tar seg av lesestund før vi kryper inn under hvert vårt myggnett.

 

Mimring i Meiganga.

En tur til Meiganga var en viktig post på programmet da vi hadde besøk fra Norge. For mormor, Birgit og meg, Ragnhild, var det mimretur. 

Meiganga er byen der presteskolen ligger, og der vi bodde det meste av barndomstida i Kamerun. 

Husene på stasjonen ligger der som før, og besøket brakte fram mange minner: 

Bilmekke”grava” der morfar tilbrakte utallige timer for å reparere bilen som fikk hard medfart på veiene. Hagen der vi ungene prøvde å lage svømmebasseng. Innskriften i sementen der morfar skrev navnene våre. Steinmuren, vulkansteinene, gouavatreet i hagen, kveldsmørket med duren fra dieselaggregatet og sirissene, teak-alléen (jeg visste ikke før nå at jeg var vokst opp under en teak-allé…..!), og trærne var kjempestore, akkurat som jeg husket dem. Heldigvis hadde de vokst masse og forsterket minnene om store trær.

Foran huset "vårt" sammen med Oscar, sønn til kokken vår.

Vi fikk med oss omvisning på Presteskolen der både mormor og morfar underviste i sin tid. Dennis, en av lederne, viste oss rundt og fortalte om dagens virksomhet samtidig som vi mimret. Det var gledelig å se at skolen var blitt så stor! Og gledelig å se at det er så og si full virksomhet. Men de sliter med økonomien og tidligere i høst gikk lærerne ned 20 % i lønn, for å hjelpe til med den økonomiske situasjonen.

Presteskolen i Meiganga.

Vi fikk oss tur på markedet, spiste deilig middag på Kvinnesenteret til kirka og fikk se igjen kirka.

Som liten husker jeg at kirka var stoooor! 

Stor var forbauselsen min, da den fremdeles opplevdes som stor!!!   

Her var det ingen som hadde drysset krympepulver! 

Kirka ER stor!

Ikke bare for ei lita jente som satt på laaange og varme gudstjenester før. 

Nå var det bygget ut to sidefløyer, men inntrykket stemte likevel. 

På Gbayagudstjenestene er det opptil 1000 mennesker tilstede på søndagsgudstjenestene. Gbaya er navnet på språket og folkegruppa i området rundt Meiganga. På den franskspråklige gudstjenesten er det ca 300 kunne Dennis fortelle. Jeg er IMPONERT!!!

Oscar, sønn til kokken vår, André, kom innom på besøk. 

Han er yngstemann i søskenflokken på fire. Som barn lekte vi med storesøster Julienne og storebror Bello. Lillebroren, Theodor, ble født siste året vi bodde der, og jeg tok meg stadige turer ned til huset deres for å få holde den nye brune babyen. Mest av alt ønsket jeg at jeg også skulle få en slik sjokoladebaby når jeg ble stor!

Nå er de døde alle tre. 

Oscar tok med oss til gravstedene deres og det er trist å tenke på at de døde så unge. De har etterlatt seg til sammen sju barn som Oscar har ansvar for, i tillegg til sine egne fire.

Mye ansvar når man er 32 år!

Flankert av Oscar og kona m/yngste datter, står f.v: Ragnhild, mormor, Ask, tante Elisabeth og tante Birgit.

Mormor fikk også treffe Jacqueline Darmann, kona til den tidligere kirkepresidenten og student hos morfar. Prestekonene fikk også undervisning og mormor var læreren til Jacqueline. Det var et rørende møte.

For de som ikke mimret i Meiganga, ble det også tur til markedet, skolebesøk (for en kustus!) og korøvelse med det lokale ungdomskoret. Sportye nieser, Silje Katrine og Hilde Marie, heiv seg med i dansen! De ligner ikke mye på tante der, nei! Nevø Sven Erlend trosset magesjauen og fikk også med seg korøvelsen.

Flatt dekk!! Ventilen var slått rett av. Bjørn Olav og Sven Erlend ordnet opp sammen med mange villige hjelpere.

Og på veien tilbake til Ngaoundere, punkterte vi på det ene bakhjulet. Heldigvis var det i en landsby og folk kom strømmende til for å hjelpe. (Vi hadde sikkert greid det selv også…). Neste morgen kastet vi et blikk ut av vinduet og der hadde jommen det andre bakhjulet også punktert og mistet lufta i løpet av natta! Greit å være hjemme og ha tilgang til enda ett nytt dekk…Ingen kjører vel rundt med to reservehjul…?

Man tager en antilope..

Fornøyd jaktlag med vannbukk!

Etter en vellykket jakt med påfølgende  fotografering begynner resten av arbeidet. Kjøttet er en viktig ressurs, og må tas godt vare på.  Siden en voksen antilope som denne kan veie 2-300 kg, og det ikke er veier overalt er det mest praktisk å "demontere" den til mere håndterbare stykker.

Dyret blir lagt på ei "seng" av friske blad for at ikke kjøttet skal bli skittent. Deretter kommer de lange knivene fram, og antilopen blir raskt forvandlet til store kjøttstykker.

Innholdet blir fjernet fra vomma, som etterpå blir en praktisk bærepose for resten av innmaten.

Siden er det bare å sale opp og begi seg på hjemvei i solnedgangen. Med bører på 40-60 kg blir det nokså korte samtaler på vei tilbake til bilen, 3-4 km unna. ( Selv om sola holder på å gå ned er det nesten 40 grader, så jeg har i grunnen nok med meg selv, kameraet og rifla.)



Vel hjemme blir kjøttet kuttet i ganske tynne biter som blir stekt / røkt i et døgns tid på et enkelt trestativ over et bål.  På den måten holder man fluene borte, og kjøttet får en viss holdbarhet. Siden blir det god stemning og mette mager, og det blir fordelt godsaker til landsby, venner og kjente.  Og så litt til jegeren, da!

Spreke karer som ikke liker å gå for mange turer.

Besøk fra Norge!

Nå har vi krysset av på kalenderen lenge, og endelig er de her! Søndag morgen hentet vi våre kjære på togstasjonen, og gjensynsgleden var stor etter 6 1/2 mnd! Vel hjemme fikk vi oppleve mere glede etter langvarig adskillelse; -norsk snop, tegneserier, makrell i tomat, fårepølse...

Kveldsmat hjemme hos oss med mormor, tanter, onkel og søskenbarn på plass.

Å holde kontakt med de nærmeste på nettet er vel og bra, i hvert fall et framskritt. Men ikkeno´ kan erstsatte et godt, langt måltid i godt lag!

Tirsdag: Ut på landeveien, ca 70 km østover til landsbyen Idool, som er kjent for bla. å være både velstelt og flott, og for å legge vekt på å ivareta stolte fulani-tradisjoner. (Fulanere = tradisjonelt kvegfolk og muslimer.) Den norske skolen har lenge planlagt å besøke stedet, og det passet ekstra fint å få med noen ekstra. Gjestfriheten er stor, og etter omvisning i landsbyen ble vi bedt inn i landsbysjefens hus på mat og drikke. Kanskje ikke helt vanlig på skoletur i Norge?

-den endeløse landevei...

Erle, Milli og nok en beundrer!

Noen tok besøket med stor ro.

Fin landsby og store trær (eukalyptus, plantet i 1958)

Oppdekking hjemme hos landsbysjefen: Fersk papaya og mandarin til dessert.

Såååå glade blir vi av å besøke Idool!

Onsdag:
I skrivende stund er Ragnhild, Ask og de langveisfarende i Meiganga på mimretur. Blir nok mer om denne seinere...