Om å disponere en pick-up.

Vi er så heldige å få disponere en pick-up med 5/6 seter og firehjulstrekk. I det daglige står den hos oss, men bilene her på stasjonen går litt på rundgang alt ettersom det passer med antall personer som skal på tur eller hvor ferden skal gå.

Bruken av bilen gjenspeiler livet her i Kamerun. Det er gleder og tragedier.

Akkurat nå er bilen utlånt til safaritur i nasjonalparken, forhåpentligvis til glede for alle som er på tur. Ellers kan bilen frakte mye: planker til flyttekasser, maissekker, flyttelass for lokale, gjødsel og jord til hagen, bunter med ved osv.

Men bilen brukes også til triste oppdrag. Fordi det er en pick-up, passer den til å frakte kister i. Lille Lucienne, ei fem år gammel jente som døde av hjernemalaria i høst, og eldre folk som har levd et lengre liv, har fått sin siste ferd i bilen.

Og bilen ”vår” har også blitt brukt til ambulanseoppdrag. I sist uke var det Svein Malmbekk som måtte trø til som sjåfør da to motorsyklister braste sammen og måtte fraktes til sykehuset. Bare ei kort stund etterpå fikk han oppringing om å komme med bilen til et annet oppdrag.
(Vi har blitt fortalt historien av dem som var med. Hvis du vil lese Delphine og Sandras versjon, klikk her:)

Dette er en historie som har rystet oss, og gjort oss enda mer våkne for hva overtro kan føre til: 
Delphine, som jobber her, hadde fått greie på at ei jente trengte hjelp. Delphine satt oppe en natt for å lage kunstkort.  Disse solgte hun til ei norsk gruppe som var på besøk og hadde dermed penger til jenta. Sammen med ei anna dame, Albertine, tok de turen hjem til jenta. Jenta på 13 år, bor sammen med besteforeldre og storfamilien fordi hun er foreldreløs.

Det var et forferdelig syn som møtte dem. Jenta lå på jordgulvet med store liggesår. Noen sår var åpne helt inntil beinet. Hun hadde mistet førligheten i beina og merket ikke når rottene gnagde på føttene om natta når hun sov. Hun hadde ligget på jordgolvet i sju måneder!!! 

Det hele begynte med et beinbrudd som ikke ville gro. Familien oppsøkte medisinmannen som hadde forsøkt ulike ting som ikke hjalp. Etter hvert mistet hun førligheten i beina og ryggraden hadde fått form som en L. Hun hadde sluttet på skolen og mistet kontakten med venninnene.

Hun var veldig sulten da Delphine og Albertine kom og hun spurte etter mat. Det kan virke som om familien ikke hadde gitt henne ordentlig mat i påvente av at hun skulle dø.

Delphine måtte kjempe med familien for å få henne på sykehuset og tok til slutt jenta ut av huset med makt. De laget en provisorisk båre og begynte å bære henne på veien ned til sykehuset. I mellomtida fikk de telefonkontakt og fikk pick-upen til å komme og hente jenta. Hun var for dårlig til å legges inn i bilen, så hun måtte ligge på lasteplanet. Hun ble lagt inn på sykehuset og får nå hjelp. Først og fremst må sårene stelles og gro. Det viste seg at hun har en svulst i ryggen. Det var denne som førte til lammelsen i beina og deformerte ryggen. Det er bestemt at behandlingen skal betales av et fond som kan brukes i slike tilfeller.

Vi kan være med å be for jenta og for familien hennes. Hun må være lenge på sykehuset og etterpå må familien motiveres til å ta vare på henne. 

                                                                                         

Det er trist at overtro og troen på at medisinmenn kan helbrede, er så sterk at den kan ødelegge menneskers liv. Jeg husker lignende historier fra jeg var barn, men jeg har tenkt at det var noe som skjedde den gang da og at det var så lenge siden. Jeg har blitt overrasket over at det er så utbredt fremdeles. Medisinmenn kan sitte inne med kunnskap om urter og planter som kan helbrede, men magi, tryllemidler og trylleformular virker ikke!

Overtroen er der blant kristne også. Ei dame som vi kjenner lånte ca ei månedslønn for å kjøpe ny madrass. Madrassen hadde vært brukt av ei dame som døde da hun lå der, og nå mente de at dødsånden/vinden var der og kunne ta livet av babyen som sover sammen med henne om natta på akkurat den madrassen.

Mormor forteller ofte om Rebekka.  Dette var på 1960/70-tallet da det var stor diskusjon om misjonen drev kulturimperialisme. Ødela den kulturen og den opprinnelige troen til folk? Prakket misjonærene på folk sin hvite kristne tro? Ei av misjonærene fortalte til Rebekka: ”I mitt land er det mange som sier at vi ikke skal fortelle dere om vår tro.” Rebekka svarte ikke noe på dette, men kom tilbake neste dag. ”Hva var det du sa? Mener folk i ditt land at vi ikke skal få høre om Jesus?” ”Nei, det er ikke helt sånn”, svarte misjonæren ”Men de mener at det er best for dere at dere få tro på det som dere er vant med å tro på. Slik som dere har hatt det i deres stammer og med deres tro i lange tider.” Da ble Rebekka trist: ”Mener virkelig ditt folk at vi skal leve i frykt? Før vi hørte om Jesus, var vi alltid redde, vi fryktet alltid åndene og medisinmennene og hva de kunne finne på. Du må si til folket ditt at de må fortsette og fortelle oss om Jesus.”