Jul !

Vi var ei stund i tvil om julestemninga ville komme, det er jo i utgangspunktet litt rart å ta juleferie med kortbukse. Men, om mye er nokså forskjellig fra heimlige trakter, så har det ordna seg litt etterhvert. Ungene har blitt mer og mer rastløse de siste dagene, akkurat som hjemme. Da Ragnhilds selvkomponerte juletre kom i hus på julaften, og lukta av pinnekjøtt begynte å spre seg i huset var det ingen vei tilbake.  Kl 16 (-eller deromkring) var det gudstjeneste på norsk, og med barnevennlig regi og lengde.

JULEGUDSTJENESTE 

Mor forbereder seg til julegudstjeneste.

Vikarierende prest for dagen: Rune. Tekstlesere: Bjørn og Theodor

JULAFTEN

Både busken og Ask hadde pynta seg..

Endelig!

 1. juledag ble heller ikke helt som vi er vant til. Vekking kl 06.30 (ikke helt lett..). Deretter til gudmor-oppdrag i bydelen Burkina, der Lucienne, barnepika til Ask, bor med familien.  Sønnen hennes, Abel, skulle døpes.

Lucienne syntes visst hun måtte ordne opp litt, så underveis i gudstjenesten skaffet hun et fadderoppdrag til Harald også... Totalt var det 35 dåpsbarn i kirka denne dagen, så det var jo noen å velge mellom!

Stolt gudmor! 

Etterpå ble vi invitert hjem til Lucienne.  Abel på fanget til Rosalie, vår uerstattelige kokke og konsulent i lokalkultur.

Abel har sovnet, alle vi andre er også fornøyde, men våkne.

På vei hjem igjen.

"Så går vi rundt om et ma-angotre, ma-angotre, ma-angotre..."

Nå er vi snart klare for å feire jul i Ngaoundere. Her er det lite stress og mas før jul. Kristne kamerunere feirer julaften med å gå i kirka og ha besøk av venner etterpå, og har lite fokus på gaver og sju sorter i kakeboksen. Men vi må nok tørke et lag med sand og støv før julaften. Den tørre røda sanden legger seg på et blunk og truer elektroniske duppeditter og husmornerver. 1.juledag er vi invitert på dåpsgudstjeneste for å se når Abel, gutten til Ask si passepike, skal døpes.

Fordelen med å ha så lite stress og kav rundt juleforberedelsene, er at vi får bedre tid til å tenke over hvorfor vi feirer jul. 

Fire adventslys er tent. Bjørn, Ask, Ida Kristine og Erle.

På skolen har vi hatt juleverksted, kakebakst og julefest med opptrinn og gang rundt mangotreet. Det har vært Luciatog og utdeling av boller. 

Sauen vi slaktet tidligere i høst, har blitt tørket og røykt og pinnekjøttet er snart klart til å legges i vann. Julaften feirer vi her sammen med en amerikansk kollega som baker Sør-Dakotas beste lefser.

Stort Luciaopptog

Kamelselger Sunniva m kamel med to pukler (Henrik og Ask). Engelen Frida og vismannen, Bjørn, med lua på snei.

 

 

I stallen

På låven sitter nissen.

Den største opplevelsen disse førjulsdagene  var nok å få være med opp på sykehuset og treffe noen av  barna som er med i prosjektet Støtte til barn rammet av Hiv/Aids.  Barna har ikke nødvendigvis sykdommen selv, men kan ha mistet en eller begge foreldrene i Aids. Elevene på Den norske skolen har arrangert misjonstivoli tidligere (se blogginnlegg fra nov.) og samlet inn penger til barna. Elevene har pakket poser med ris, sukker, olje og såpe i, til hvert av barna. Pengene som ble til overs etter innkjøpene, skal settes i et fond som skal gi støtte til skolegang og helsestell for barna.

Posene skal fraktes til sykehuset.

Så var det tid for utdeling. Hundre barn fra prosjektet, noen sammen med de voksne som de bor hos nå, hadde pyntet seg og møtte oss i sykehuskapellet. Ei stødig, blid og myndig dame, Fanta, sto i spissen for utdelingen. Hun hadde full kontroll! Det var hilsen fra rektor og fra sykehuspresten og så var det utdeling, og til slutt fotoseanse av ”toute la famille” (hele familien) som Fanta kalte det. En liten påminnelse om at vi er brødre og søstre født på ulike steder.

Fanta, Erle og ei av jentene.

THE GRAND OLD LADY

I to dager har vi fått være med og feire åttiårsdagen til Solbjørg Pilskog. Først med nordmenn, så sammen med Solbjørgs venner fra Gadjiwan. De inviterte til stor fest.

Solbjørg i ivrig samtale med venner.

Jubilanten - utrolige åtti år!

Solbjørg er ikke som åttiåringer flest! (For dere åsdøler og audnedøler: Vi tror vi har funnet Betsys ukjente "kusine"! De er av samme kaliber. Jernkvinner med hjerte av gull! ) Halve året bor Solbjørg i Kamerun, i Gadjiwan. Eneste nordmann, (men hun er jo ikke alene poengterer hun…hun har jo alle kamerunvennene sine rundt seg), uten strøm og innlagt vann. Kommunikasjon med omverdenen foregår pr satellitt-tlf når den virker.  Hun har ikke vakt ved huset lenger som hun hadde før. Det ble for brysomt å ha en mann sovende på verandaen og vokte. ”Herren er min vokter”, sier hun med et smil. På det varmeste sov hun med døra åpen og med bare nettingdør. Folkene i landsbyen var bekymret for henne da. Løvene var så nærgående….

Solbjørg kom til Kamerun i 1961, samme året som mormor og morfar. Siden da har hun jobbet i helsearbeidet med spedalske, på sykestuer, som jordmor og på barnehjem (og litt i Norge). Hun har virkelig skapt forandring i menneskers liv! Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv for arbeidet sitt her. (Sammen med Grete Roede som fikk den i gull. Hun har jo også skapt forandringer i menneskers liv!)

På åttitallet var hun i Norge et halvt år i forbindelse med dødsfall og sykdom i familien. Da hun kom tilbake til Gadjiwan strømmet det på med alvorlige tilfeller på sykestua. ”I alle dager”, sa hun. ”Det var da rart. Nå har jeg vært borte et halvt år og det har ikke vært alvorlige tilfeller. Så kommer jeg tilbake og nå strømmer de på!” ”Det er jo ikke rart, ” sa de lokale medarbeiderne. ”Da du var borte, måtte vi jo be som bare det. Nå når du er kommet tilbake, trenger vi ikke det!”

Hvis noen vil tipse Fredrik Skavlan om godt stoff til ettertanke på fredagskvelden, så er herved tipset fritt.

Vi bøyer oss i støvet (bokstavelig talt!) for ei dame med tæl og hjertevarme.

For dere som vil lese mer om Solbjørg, er det gitt ut bok om henne: ”Peresletta” av Leiv Arne Grimstad.

  

 Bilder fra litt av feiringen:

Ask på vei til fest, selvfølgelig med slips!!

En Bjørn etter kaker!

 

Og så var det dans, for både fireåringer og åttiåringer.

Erle og Kristin (Tomren) heiv seg med i dansen.
Andre synes det er tryggere å fotografere...