En ganske alminnelig FN-dag

Bank- bank-bank….hæ? Jeg (Ragnhild) kikket på klokka, søndag morgen 24.oktober, FN-dagen.  Klokka var  06.15!!! Jeg måtte ha hørt feil. Så var det der igjen. Bank-bank-bank! Jeg sto opp og åpnet døra. Der satt det ei ung dame på trappa.

Hun forklarte at hun var på vei hjem til huset sitt i nabolaget. Mannen var innlagt på sykehuset på andre siden av veien, og hun kom derfra nå. Han hadde vært innlagt i to måneder etter ei ulykke og foten hans var ødelagt. Hun hadde gått mellom stell av mannen og stell av fem unger i denne tida. Her må pasientene betale alt selv og de pårørende må stelle og lage mat til pasientene. Så to måneder på sykehus må ha tæret på både lommebok og krefter.

Hun var altså på vei hjem til de fem barna sine, men hadde ikke noe mat å gi dem.  Om jeg kunne hjelpe henne?

Jeg hadde ikke noe passende pengebeløp å gi henne, men hun fikk med seg en klase med bananer. Kanskje kunne det gi litt mette for ei lita stund? Kanskje traff hun andre i nabolaget som kunne hjelpe henne bedre enn jeg fikk gjort?

Jeg gikk og la meg igjen og prøvde å sove litt før jeg sto opp og lagde mat til mine egne barn………

Hele familien deltok så på en stor fellesgudstjeneste på festplassen i byen. Alle de protestantiske menighetene i byen var tilstede. Prosesjonen med representantene fra de ulike kirkene og prestene kom dansende inn. Flere kor var i aksjon. Gudstjenesten varte i tre og en halv time……. (dvs første timen ventet vi på at det skulle begynne). Ungene var trøtte og slitne, men gleden var stor da de så en mann med et lass med sukkerrør! Det ble et sukkerrør på hver mens vi ventet på at pappa hentet bilen.

Fra fellesgudstjenesten.
 Harald, Ida Kristine, Erle, Bjørn, Ingrid Linnea og Olaug Mestad Slettbakk.

Endelig sukkerrør!

Om kvelden var det vår tur til å ha søndagssamlingen her blant de norske. Harald snakket litt om FN-dagen og om gutten med de fem brødene og de to fiskene som Jesus brukte til å gjøre underet da han mettet fem tusen. Hva om gutten ikke hadde delt med seg? Hva om han hadde beholdt alt for seg selv?

Vi gikk hjem og utenfor døra vår ventet ei anna ung mor med en baby på ryggen. Hun har vært her to ganger før og spurt om hjelp. Babyen har trengt medisiner og hun har spurt etter arbeid. Vi har dessverre ikke mer arbeid å tilby. Babyen bak på ryggen hostet. Hun var fortvilet. Mannen hadde reist i fra henne. Hun har tre små barn og nå fikk hun ikke gitt dem kveldsmat. Hun hadde noe ris, men hun fikk ikke kokt den for hun hadde ikke penger til ved. Om jeg hadde 100 CFA til henne? Det tilsvarer litt mer enn ei krone!....eller to biter sukkerrør (se bildet).  Hun fikk med seg noe mat og selvfølgelig penger til ved. Babyen hostet på nytt før hun gikk hjem i kveldsmørket. Så kom regnet. Og jeg gikk inn til kveldsmaten sammen med mine egne barn.

Av og til lengter jeg tilbake til Norge der nøden er på tv og jeg kan skifte kanal. Her banker den på døra mi og jeg må se folk i øynene. Jeg sa nei til å hjelpe ei dame to dager før. Hun er enke, har fire barn og skyldte husleie, et forholdsvis stort beløp. Jeg hadde aldri sett henne før og visste ikke om hun snakket sant. Akkurat da hadde jeg heller ikke anledning til å være med henne for å sjekke at pengene virkelig ville bli brukt til husleia. Men hva om hun snakket sant? Noen ganger blir vi nok lurt, men de fleste har stolthet og selvrespekt og ønsker å klare seg selv.

Akkurat mens jeg skriver dette, tikker det inn en sms fra Norge.  8 uker igjen til jul! Er det noe vi ønsker oss til jul?

 Ja, takk! Fem brød, to fisker og et lite under.

Matauk



Bananer fra egen hage.



Moussa hjalp oss å høste bananene. Nå er de oppspist!

 

Esther og Rosalie hadde litt av en jobb både med å veie og å dele opp fisken. De har fantastisk godt humør og latter og smil  sitter løst.

Det er lite elgkjøtt og epler her. Men nå er vi så heldige å ha fått høstet bananene, i fryseren ligger det flasker med sitronsaft (fantastisk godt på varme dager) og Rosalie har delt opp en 18-kgs Capitanfisk, også kalt Nilabbor. Det ser ikke ut som det blir så mye appelsiner fra trærne her, de fleste har nok havnet i magene til barn som har vært på appelsinslang. Bare de øverste henger igjen. Håper de smakte godt for de som fikk tak i noen :-) Det er godt de får noen c-vitaminer i kroppen!

Sveisen til høstferien.

Ask og Bjørn har fått seg feriesveis. Erle ville helst beholde den gamle!




 VARMT!

Sammen med venner herfra har vi vært nordover i høstferien til Garaoua, Maroua og Rhumsiki. Garaoua skal visstnok være en av verdens varmeste byer, og det tror vi er sant. Det var varmt!! Lurt med en lett hårsveis da!

VIRVAR!

Hotellrom var bestilt to uker i forveien ved personlig frammøte. Dagen vi kom spilte Kamerun landskamp mot Kongo, og dermed var alt opptatt. Kanskje ble det rom ledig til kvelden etter kampen. Reisefølget vårt trengte fire rom og oppsummeringen er omtrent slik:

• Hadde rom
• Hadde kanskje ikke rom
• Hadde to av fire rom
• Fikk fire rom på et annet hotell
• Sa i fra oss de to første
• På vei inn i bilen til det andre hotellet kom telefon om at vi plutselig ikke hadde rom likevel! Kongos landslag var på vei tilbake til hotellet etter at flyturen var kansellert og de trengte rommene.
• Fikk likevel to av fire rom tilbake på det første hotellet
• Halve reisefølget fikk tilslutt ett rom på et tredje hotell. Der hadde det vært fullt ved tlfhenvendelse to ganger tidligere samme kveld.

All ære og honnør til kollega Trond som ordnet opp i virvaret!

FOTBALLKAMP
Det ble ikke fotballkamp for de norsk entusiastene som faktisk hadde billetter til kampen. Da de kom til stadion var det fullt, og fullere så det ut som de hadde tenkt at det kunne bli! Lokale lommetyver jobbet iherdig i trengselen uten resultat hos oss heldigvis. Nordmennene snudde og så kampen i trygge omgivelser på tv. Det ble forresten uavgjort.

BESØK
I Garaoua traff vi Adolph som inviterte oss med hjem. Han er prest og har også gått to år på Misjonshøyskolen i Stavanger. Faren hans, Nicodem, jobbet hos mormor og mormor da de var i Kamerun.
Han kjenner familien vår i Norge.


Hjemme hos Adolph og kona.

DYREPARK
En liten dyrepark med bavianer, antiloper, kameler, krokodiller og en litt sliten marabustork (Freia-storken) var verdt et besøk. En liten bavian som gikk fritt var fryktelig interessert i Bjørn. Også kamelen ville hilse litt ekstra på ham.

En søt liten duiker (antilope).

Ikke fullt så søt nilkrokodille..

VULKANLANDSKAP
Turen videre gikk til Rhumsiki på grensen til Nigeria. Vulkanplugger står opp som søyler i det grønne lanskapet.

Der fikk vi med oss:

• fottur et lite stykke inn i Nigeria med esler for å transportere de yngste
• besøk hos instrumentmakere, keramiker, vevere og spinnere
• en liten prat med en lokal sykepleier som kom kjørende på motorsykkel. På bagasjebrettet hadde han en pappeske med utstyr for å forebygge kolera. En prisverdig og livsviktig innsats i et stort og vanskelig tilgjengelig område.

 

 

 I Nigeria.

TROLLMANNEN

I Rhumsiki er det en trollmann. I reisehåndboka står han avbildet som en kuriositet man kan besøke. Skulle vi gjøre det?
Du kan søke råd om hvordan livet ditt skal bli eller om andre ting du trenger hjelp til. Ved hjelp av krabber som peker ut svaret for ham, forteller han deg resultatet. Det kunne vært et eksotisk og kulturelt innslag i ferieturen vår. Bildene hadde sikkert også blitt noe for seg. Etter noen samtaler og diskusjoner i reisefølget vårt kom vi fram  til at vi ikke skulle dra dit. Trollmannen er en realitet og en maktfaktor i lokalbefolkningen. Han representer en åndskamp som vi ikke ønsker å oppsøke for fornøyelsens skyld selv om vi ikke hadde trodd på det han sa. Det var et dilemma for selvsagt hadde det vært  interessant! Hva ville du ha gjort?
Vi ble forresten også tilbudt tryllemidler som skulle beskytte mot malaria. Vi tar heller tabletter som vi vet virker, men det er fryktelig trist for dem som betaler for tryllemidlene, setter sitt håp til det og så virker det ikke likevel....


BREDBÅND
Hjemme på Sveindal har vi ventet lenge på fiberkabel. Her er de i full sving. Langs hele veien der vi kjørte var det graving . Grøftene går forbi baobabtrær, jordhytter med stråtak og bomullsåkere. Med håndkraft! I varmen! Med hakker og spader! Det er kinesere som organiserer utbyggingen og her er billig arbeidskraft. Fiberkabelen skal gå fra sør til nord hvert fall til de store byene. Det var helt utrolig å se hvordan de jobbet i varmen. Vi hadde nok med å holde oss noenlunde avkjølte i bil med air-condition.


Vi er utrolig takknemlige hver gang vi er trygt hjemme etter å kjørt i trafikken her. Se egen side ("Trygg trafikk")

  

Hvor er biltilsynet når vi trenger dem??

Det er ikke noen overdrivelse å si at trafikken her er annerledes enn hjemme.  Vi humrer og ler av og til, andre ganger er vi en smule bekymret. 

Her er noen av opplevelsene våre fra drøyt 1200 km på den afrikanske landevei i løpet av høstferien.  (Og noen fra tidligere.)





hmmm.. kanskje litt mindre lass neste gang? (Ubestemmelig MAN eller Mercedes fra ca 1970)



Cabriolet er oppskrytt.

Tørkede kuhuder på vei til garveriet.

"Man tager en halv ko, legger den i fanget til en der sidder bag-fram på en dertil egnet motorsykkel."
 Vips, så er man på vei til markedet for en god handel!

Hva er verst, å sitte på taket, eller kjøre tre i bredden?

En motorsykkel (125ccm) med litt respekt for seg selv bør klare minst tre maissekker à 100 kg.



Greit nok å møte lastebiler når veien heller utover...

Omkjøringsveien for transport med høy last.





På topptur med skolen!

I dag har vi brukt det store klasserommet vårt, og besøkt fjellet som har gitt navn til byen vår.
Ngaoundéré betyr navlefjellet på mbumspråket. Navler i Kamerun er som regel utovernavler og steinen på toppen av fjellet ligner en Kamerunnavle!





Navlefjellet eller Mont Ngaoundéré
En skikkelig utovernavle!



Elevflokken var nærmest halvert i antall i dag pga. forkjølelse (!), men vi andre fikk en fin tur og hadde ikke noe problem med å holde varmen.   

En fin gjeng!



 

 

                  Naturfagtime

 Litt bratt noen steder



Matpause



Helt på toppen åt vi medbrakt niste og frukt mens vi nøt utsikten. Det kom tre store gribber seilende forbi, men vi så nok ganske friske ut, for de kom aldri helt nært innpå. En liten grønn slange fikk vi også se snurten av før han takket for seg og forsvant.  Alltid noe å oppleve på tur!









Vet ikke hva dette er, noen som har peiling?? Ca 1 meter lang.







ENDELIG PÅ BLOGG!! Oppsummering av to måneder i Kamerun.

PÅ PLASS.
Nå har vi vært her i Ngaoundéré i to måneder. Vi har begynt å venne oss til regntid med sol, regn, torden og lyn. Solkrem og paraply har fast plass i veska, eller; burde hatt det! Hverdagene begynner å få rytme. Vi ser ut til å ha fått faste innslag på dørene. Poul kommer med bananer annenhver dag, ei kone selger frukt og grønt, Esther selger sesamkaker til fredagskosen og Victorine kommer med joghurt - et kjærkomment avbrekk fra tørrmelka. Ask er sammen med tre andre norske barn i "barnehage" med frileik og noen faste innslag hver dag. Han blir passet av Lucienne som kommer om morgenen og har lille Abel på tre måneder på ryggen. I begynnelsen syntes han det var "faktisk ganske slitsomt, for eg forstår ikkje ka de (kamerunerne) sier....", men nå har det gått seg til. Vi andre har funnet oss til rette på skolen. Vel, Bjørn synes det er fryktelig kjedelig å ha mamma og pappa til lærere og syntes det var mye bedre med Rakel på Byremo.

LIV OG DØD OG "ENGLER".
August ble en spesiell måned med å finne seg til rette her, samtidig som livet til morfar på Hundvåg ebbet ut. Vi håpet at han skulle leve til vi kom tilbake, men slik ble det ikke. Ragnhild reiste alene tilbake til Norge for å være med i begravelsen. Hjemreisen opplevdes som et håndtrykk fra Gud, med småfly som "tilfeldigvis" var på rett sted til rett tid, og piloter på begge småflyene som inviterte Ragnhild hjem  i ventetida og hjalp til med alt det praktiske. Engler trenger ikke ha hvite kapper og vinger. De kan se ut som piloter med fly-vinger også. Begravelsen ble en fin avskjed, men det er veldig trist at han ikke er der mer. Samtidig har det vært spesielt å være her i Kamerun og gjenoppleve steder som har betydd mye for ham. Eldre folk har kommet og overbrakt hilsener og husket Mr.Huseby. Også merker vi at her har folk et naturlig forhold til liv og død. Så mange har kommet og kondolert. Bestemor til ei jente som går her av og til, kom innom ens ærend for å kondolere. Hun hadde hørt at Madame hadde kommet tilbake og ville vise sin medfølelse. Utrolig rørende!
Også gleder vi oss over at det går bra med mormor etter kreftoperasjonen.

FUGLER, DYR OG YASMIN.
Harald ser nye fugler støtt og stadig! Kikkerten har fast plass i nærheten av middagsbordet. Ikke for å se hva naboene holder på med, men det er stadig noe spennende å få med seg i trær og busker utenfor.
Han har "Vekas fugl" som fast innslag på lekseplanen for elevene og til bursdagen i går fikk han sin helt egen utgave av "Vekas fugl" (se bildet).
Roger er  jakt- og fiskekamerat. Han og Harald snakker samme språk: det som ikke kommuniseres på fransk, forstås med kroppsspråk og lyder (klikk-lyder for type våpen eller lyder for dyr). Roger er en kapasitet  på dyreliv her i området. Han har også forsynt oss med vårt nye kjæledyr; skilpadden Yasmin!

RARE HVITE STRIPER I VEIEN!
Trafikken er et kapittel for seg!! Motorsykkeltaxiene flekser rundt bilene, biler kan komme i begge kjøreretninger, den største bilen og den som er på den bredeste veien har forkjørsrett. Det meste kan fraktes på motorsykkeltaxiene; folk, jernport/dør eller en sofa på tvers! Bjørn og mamma var på tur til markedet en dag da Bjørn plutselig ropte: "Mamma, mamma, se!!! Et fotgjengerfelt!!!" Vi stilte oss opp ved det og ventet. Bjørn resignerte til slutt: "Mamma, det virke' visst ikkje!!"

OG HVA ER RETT OG GALT?
Ellers synes vi det er etiske dilemma her hver dag! Av alle de som kommer på dørene; Hvem skal vi hjelpe og hvordan hjelper vi best? Det er vanskelig å være fattig og det er vanskelig å ha mye penger blant de fattige. Vi kan ikke være minibank for folk som trenger penger. Gutten som selger bananer til oss, kjøpte seg fotballsko for penger vi har spart for ham hver gang han har levert bananer på døra. Etter ei tids jobbing hadde han fått spart opp kr. 40,- og kunne kjøpe skoene. Han kom stolt tilbake og viste dem. Kanskje en måte å gjøre det på? Men lokale folk som jobber for oss her, reagerte da han skulle kjøpe dem. Hvorfor gikk han rundt og spurte om slikt, han som til og med hadde foreldre?
Kanskje bommet vi på "hjelpen" vår, men han hadde vitterlig jobbet for pengene, i regn og sol.  Andre trenger penger til medisiner og skole. Vi prøver å vurdere etter beste evne, men det er en daglig utfordring. - Og så går vi selv på "turist"-butikkene og kjøper europeiske varer som lokalbefolkningen sjelden har råd til!!