Bank- bank-bank….hæ? Jeg (Ragnhild) kikket på klokka, søndag morgen 24.oktober, FN-dagen. Klokka var 06.15!!! Jeg måtte ha hørt feil. Så var det der igjen. Bank-bank-bank! Jeg sto opp og åpnet døra. Der satt det ei ung dame på trappa.
Hun forklarte at hun var på vei hjem til huset sitt i nabolaget. Mannen var innlagt på sykehuset på andre siden av veien, og hun kom derfra nå. Han hadde vært innlagt i to måneder etter ei ulykke og foten hans var ødelagt. Hun hadde gått mellom stell av mannen og stell av fem unger i denne tida. Her må pasientene betale alt selv og de pårørende må stelle og lage mat til pasientene. Så to måneder på sykehus må ha tæret på både lommebok og krefter.
Hun var altså på vei hjem til de fem barna sine, men hadde ikke noe mat å gi dem. Om jeg kunne hjelpe henne?
Jeg hadde ikke noe passende pengebeløp å gi henne, men hun fikk med seg en klase med bananer. Kanskje kunne det gi litt mette for ei lita stund? Kanskje traff hun andre i nabolaget som kunne hjelpe henne bedre enn jeg fikk gjort?
Jeg gikk og la meg igjen og prøvde å sove litt før jeg sto opp og lagde mat til mine egne barn………
Hele familien deltok så på en stor fellesgudstjeneste på festplassen i byen. Alle de protestantiske menighetene i byen var tilstede. Prosesjonen med representantene fra de ulike kirkene og prestene kom dansende inn. Flere kor var i aksjon. Gudstjenesten varte i tre og en halv time……. (dvs første timen ventet vi på at det skulle begynne). Ungene var trøtte og slitne, men gleden var stor da de så en mann med et lass med sukkerrør! Det ble et sukkerrør på hver mens vi ventet på at pappa hentet bilen.
 |
| Fra fellesgudstjenesten. Harald, Ida Kristine, Erle, Bjørn, Ingrid Linnea og Olaug Mestad Slettbakk. |
 |
| Endelig sukkerrør! |
Om kvelden var det vår tur til å ha søndagssamlingen her blant de norske. Harald snakket litt om FN-dagen og om gutten med de fem brødene og de to fiskene som Jesus brukte til å gjøre underet da han mettet fem tusen. Hva om gutten ikke hadde delt med seg? Hva om han hadde beholdt alt for seg selv?
Vi gikk hjem og utenfor døra vår ventet ei anna ung mor med en baby på ryggen. Hun har vært her to ganger før og spurt om hjelp. Babyen har trengt medisiner og hun har spurt etter arbeid. Vi har dessverre ikke mer arbeid å tilby. Babyen bak på ryggen hostet. Hun var fortvilet. Mannen hadde reist i fra henne. Hun har tre små barn og nå fikk hun ikke gitt dem kveldsmat. Hun hadde noe ris, men hun fikk ikke kokt den for hun hadde ikke penger til ved. Om jeg hadde 100 CFA til henne? Det tilsvarer litt mer enn ei krone!....eller to biter sukkerrør (se bildet). Hun fikk med seg noe mat og selvfølgelig penger til ved. Babyen hostet på nytt før hun gikk hjem i kveldsmørket. Så kom regnet. Og jeg gikk inn til kveldsmaten sammen med mine egne barn.
Av og til lengter jeg tilbake til Norge der nøden er på tv og jeg kan skifte kanal. Her banker den på døra mi og jeg må se folk i øynene. Jeg sa nei til å hjelpe ei dame to dager før. Hun er enke, har fire barn og skyldte husleie, et forholdsvis stort beløp. Jeg hadde aldri sett henne før og visste ikke om hun snakket sant. Akkurat da hadde jeg heller ikke anledning til å være med henne for å sjekke at pengene virkelig ville bli brukt til husleia. Men hva om hun snakket sant? Noen ganger blir vi nok lurt, men de fleste har stolthet og selvrespekt og ønsker å klare seg selv.
Akkurat mens jeg skriver dette, tikker det inn en sms fra Norge. 8 uker igjen til jul! Er det noe vi ønsker oss til jul?
Ja, takk! Fem brød, to fisker og et lite under.
Utrolig rørende!!!!!!
SvarSlett