Mimring i Meiganga.

En tur til Meiganga var en viktig post på programmet da vi hadde besøk fra Norge. For mormor, Birgit og meg, Ragnhild, var det mimretur. 

Meiganga er byen der presteskolen ligger, og der vi bodde det meste av barndomstida i Kamerun. 

Husene på stasjonen ligger der som før, og besøket brakte fram mange minner: 

Bilmekke”grava” der morfar tilbrakte utallige timer for å reparere bilen som fikk hard medfart på veiene. Hagen der vi ungene prøvde å lage svømmebasseng. Innskriften i sementen der morfar skrev navnene våre. Steinmuren, vulkansteinene, gouavatreet i hagen, kveldsmørket med duren fra dieselaggregatet og sirissene, teak-alléen (jeg visste ikke før nå at jeg var vokst opp under en teak-allé…..!), og trærne var kjempestore, akkurat som jeg husket dem. Heldigvis hadde de vokst masse og forsterket minnene om store trær.

Foran huset "vårt" sammen med Oscar, sønn til kokken vår.

Vi fikk med oss omvisning på Presteskolen der både mormor og morfar underviste i sin tid. Dennis, en av lederne, viste oss rundt og fortalte om dagens virksomhet samtidig som vi mimret. Det var gledelig å se at skolen var blitt så stor! Og gledelig å se at det er så og si full virksomhet. Men de sliter med økonomien og tidligere i høst gikk lærerne ned 20 % i lønn, for å hjelpe til med den økonomiske situasjonen.

Presteskolen i Meiganga.

Vi fikk oss tur på markedet, spiste deilig middag på Kvinnesenteret til kirka og fikk se igjen kirka.

Som liten husker jeg at kirka var stoooor! 

Stor var forbauselsen min, da den fremdeles opplevdes som stor!!!   

Her var det ingen som hadde drysset krympepulver! 

Kirka ER stor!

Ikke bare for ei lita jente som satt på laaange og varme gudstjenester før. 

Nå var det bygget ut to sidefløyer, men inntrykket stemte likevel. 

På Gbayagudstjenestene er det opptil 1000 mennesker tilstede på søndagsgudstjenestene. Gbaya er navnet på språket og folkegruppa i området rundt Meiganga. På den franskspråklige gudstjenesten er det ca 300 kunne Dennis fortelle. Jeg er IMPONERT!!!

Oscar, sønn til kokken vår, André, kom innom på besøk. 

Han er yngstemann i søskenflokken på fire. Som barn lekte vi med storesøster Julienne og storebror Bello. Lillebroren, Theodor, ble født siste året vi bodde der, og jeg tok meg stadige turer ned til huset deres for å få holde den nye brune babyen. Mest av alt ønsket jeg at jeg også skulle få en slik sjokoladebaby når jeg ble stor!

Nå er de døde alle tre. 

Oscar tok med oss til gravstedene deres og det er trist å tenke på at de døde så unge. De har etterlatt seg til sammen sju barn som Oscar har ansvar for, i tillegg til sine egne fire.

Mye ansvar når man er 32 år!

Flankert av Oscar og kona m/yngste datter, står f.v: Ragnhild, mormor, Ask, tante Elisabeth og tante Birgit.

Mormor fikk også treffe Jacqueline Darmann, kona til den tidligere kirkepresidenten og student hos morfar. Prestekonene fikk også undervisning og mormor var læreren til Jacqueline. Det var et rørende møte.

For de som ikke mimret i Meiganga, ble det også tur til markedet, skolebesøk (for en kustus!) og korøvelse med det lokale ungdomskoret. Sportye nieser, Silje Katrine og Hilde Marie, heiv seg med i dansen! De ligner ikke mye på tante der, nei! Nevø Sven Erlend trosset magesjauen og fikk også med seg korøvelsen.

Flatt dekk!! Ventilen var slått rett av. Bjørn Olav og Sven Erlend ordnet opp sammen med mange villige hjelpere.

Og på veien tilbake til Ngaoundere, punkterte vi på det ene bakhjulet. Heldigvis var det i en landsby og folk kom strømmende til for å hjelpe. (Vi hadde sikkert greid det selv også…). Neste morgen kastet vi et blikk ut av vinduet og der hadde jommen det andre bakhjulet også punktert og mistet lufta i løpet av natta! Greit å være hjemme og ha tilgang til enda ett nytt dekk…Ingen kjører vel rundt med to reservehjul…?