En forsinket rapport......tur til Gadjiwan.

Hele gjengen fra besøket vårt tok en tur til Gadjiwan. Bilturen dit er en opplevelse i seg selv. På Vg-nett foregår det nå en kampanje der man kan legge inn bilder av hullete veier i Norge. Veien til Gadjiwan hadde suverent gått av med seieren, hadde den fått blitt med ….

Solbjørg Pilskog, 80 år og i full virksomhet!

I Gadjiwan bor Solbjørg Pilskog. Se tidligere blogginnlegg (”The grand old lady”). Hun er 80 år gammel og bor i Kamerun i tørketida. Hun har vært misjonær i Kamerun siden 1960, bortsett fra noen år som helsesøster i Norge. Solbjørg har betydd mye for mange gjennom et langt liv. Mormor og Solbjørg gikk sammen på ”Misjonsskolen for kvinner” i Oslo, før de reiste ut til misjonstjeneste i Kamerun. Solbjørg var jordmor da tante Birgit ble født i Ngaoundere.  Et besøk hos Solbjørg sto høyt på ønskelista.

Mormor og Solbjørg.

 Søndag var det gudstjeneste i kirka. Først utstyrte Solbjørg de av reisefølget som trengte det, med mer anstendige og lange nok skjørt. Solbjørg reiste så i forveien, for hun pleier å ta bilen og hente  noen spedalske, blinde og andre som har vondt for å gå. Vi andre tok den lille spaserturen ned til kirka og fikk en fin opplevelse med mye sang og dans under gudstjenesten.

På kirketrappa.

Vi lo godt, kanskje mest den unge mannen selv,  som fikk oversatt hva som sto på t-skjorta hans!

Bakari og kona Rebekka som bor i nabobyen, inviterte alle på middag. Bakari har vært på besøk hos oss i Norge, og han var student hos morfar på presteskolen i Meiganga. Rebekka var elev hos mormor. Da Bakari besøkte Norge, var tantejenta vår, Silje Katrine, knapt  ett år. Hun hylskreik til hun var varm og rød da hun fikk se mannen med den mørke hudfargen. Møtet denne gangen foregikk med smil og latter. 

Bakari er pensjonert prest (uten pensjon vel og merke) og hører til Perefolket. Disse var uten skriftspråk fram til misjonærene kom. Da fikk de også tilbake sitt opprinnelige stammenavn, pere. Tidligere var de nedsettende blitt kalt ”hundefolket” av herskerstammen fulanerne. De fikk nå de tradisjonelle fortellingene sine nedskrevet og fikk bevart mye av kulturen sin gjennom språkarbeidet. 

Mormor og Bakari hadde mye å mimre og snakke om.

Nydelig middag, kake bakt på bål  til dessert og trivelig selskap. 

Den beste bålkaka vi har smakt noen gang!

På vei hjem stoppet vi i en liten landsby. Der fins den eneste satelitt-telefonen og Solbjørg fikk endelig ringt hjem til familien i Norge.

En spektakulær grasbrann fylte hele horisonten på kveldstid.

Frokost kl. sju på avreisedagen var tidlig, trodde vi....men Solbjørg pleier å gå på morgenbønnen i kirka kl.fem! Før vi var ferdige med frokosten måtte Solbjørg reise avgårde. På natta hadde det kommet inn ei ung kvinne på helsestasjonen. Hun skulle føde, men bekkenet var for smalt. Solbjørg med sjåfør reiste til nabobyen (et par timers kjøring) der det er sykehus. Hun håpte det var lege der og at de slapp å ta turen helt til Ngaoundere (ca seks timers kjøring). 

På tilbaketuren vår traff vi Solbjørg. Hun tok seg en nistepause og var veldig fornøyd. Den fødende kona var avlevert på sykehuset i nærmeste by, der var lege tilstede og han var til og med gynekolog. Denne gangen endte det godt.

Vi  humpet videre til Ngaoundere..... ett dekk gikk det denne gangen, -inne i byen,- på fortauet, -tvers overfor Pirelli som rykket ut med stor jekk og fikset hjulet i en fei!