Jul !

Vi var ei stund i tvil om julestemninga ville komme, det er jo i utgangspunktet litt rart å ta juleferie med kortbukse. Men, om mye er nokså forskjellig fra heimlige trakter, så har det ordna seg litt etterhvert. Ungene har blitt mer og mer rastløse de siste dagene, akkurat som hjemme. Da Ragnhilds selvkomponerte juletre kom i hus på julaften, og lukta av pinnekjøtt begynte å spre seg i huset var det ingen vei tilbake.  Kl 16 (-eller deromkring) var det gudstjeneste på norsk, og med barnevennlig regi og lengde.

JULEGUDSTJENESTE 

Mor forbereder seg til julegudstjeneste.

Vikarierende prest for dagen: Rune. Tekstlesere: Bjørn og Theodor

JULAFTEN

Både busken og Ask hadde pynta seg..

Endelig!

 1. juledag ble heller ikke helt som vi er vant til. Vekking kl 06.30 (ikke helt lett..). Deretter til gudmor-oppdrag i bydelen Burkina, der Lucienne, barnepika til Ask, bor med familien.  Sønnen hennes, Abel, skulle døpes.

Lucienne syntes visst hun måtte ordne opp litt, så underveis i gudstjenesten skaffet hun et fadderoppdrag til Harald også... Totalt var det 35 dåpsbarn i kirka denne dagen, så det var jo noen å velge mellom!

Stolt gudmor! 

Etterpå ble vi invitert hjem til Lucienne.  Abel på fanget til Rosalie, vår uerstattelige kokke og konsulent i lokalkultur.

Abel har sovnet, alle vi andre er også fornøyde, men våkne.

På vei hjem igjen.

"Så går vi rundt om et ma-angotre, ma-angotre, ma-angotre..."

Nå er vi snart klare for å feire jul i Ngaoundere. Her er det lite stress og mas før jul. Kristne kamerunere feirer julaften med å gå i kirka og ha besøk av venner etterpå, og har lite fokus på gaver og sju sorter i kakeboksen. Men vi må nok tørke et lag med sand og støv før julaften. Den tørre røda sanden legger seg på et blunk og truer elektroniske duppeditter og husmornerver. 1.juledag er vi invitert på dåpsgudstjeneste for å se når Abel, gutten til Ask si passepike, skal døpes.

Fordelen med å ha så lite stress og kav rundt juleforberedelsene, er at vi får bedre tid til å tenke over hvorfor vi feirer jul. 

Fire adventslys er tent. Bjørn, Ask, Ida Kristine og Erle.

På skolen har vi hatt juleverksted, kakebakst og julefest med opptrinn og gang rundt mangotreet. Det har vært Luciatog og utdeling av boller. 

Sauen vi slaktet tidligere i høst, har blitt tørket og røykt og pinnekjøttet er snart klart til å legges i vann. Julaften feirer vi her sammen med en amerikansk kollega som baker Sør-Dakotas beste lefser.

Stort Luciaopptog

Kamelselger Sunniva m kamel med to pukler (Henrik og Ask). Engelen Frida og vismannen, Bjørn, med lua på snei.

 

 

I stallen

På låven sitter nissen.

Den største opplevelsen disse førjulsdagene  var nok å få være med opp på sykehuset og treffe noen av  barna som er med i prosjektet Støtte til barn rammet av Hiv/Aids.  Barna har ikke nødvendigvis sykdommen selv, men kan ha mistet en eller begge foreldrene i Aids. Elevene på Den norske skolen har arrangert misjonstivoli tidligere (se blogginnlegg fra nov.) og samlet inn penger til barna. Elevene har pakket poser med ris, sukker, olje og såpe i, til hvert av barna. Pengene som ble til overs etter innkjøpene, skal settes i et fond som skal gi støtte til skolegang og helsestell for barna.

Posene skal fraktes til sykehuset.

Så var det tid for utdeling. Hundre barn fra prosjektet, noen sammen med de voksne som de bor hos nå, hadde pyntet seg og møtte oss i sykehuskapellet. Ei stødig, blid og myndig dame, Fanta, sto i spissen for utdelingen. Hun hadde full kontroll! Det var hilsen fra rektor og fra sykehuspresten og så var det utdeling, og til slutt fotoseanse av ”toute la famille” (hele familien) som Fanta kalte det. En liten påminnelse om at vi er brødre og søstre født på ulike steder.

Fanta, Erle og ei av jentene.

THE GRAND OLD LADY

I to dager har vi fått være med og feire åttiårsdagen til Solbjørg Pilskog. Først med nordmenn, så sammen med Solbjørgs venner fra Gadjiwan. De inviterte til stor fest.

Solbjørg i ivrig samtale med venner.

Jubilanten - utrolige åtti år!

Solbjørg er ikke som åttiåringer flest! (For dere åsdøler og audnedøler: Vi tror vi har funnet Betsys ukjente "kusine"! De er av samme kaliber. Jernkvinner med hjerte av gull! ) Halve året bor Solbjørg i Kamerun, i Gadjiwan. Eneste nordmann, (men hun er jo ikke alene poengterer hun…hun har jo alle kamerunvennene sine rundt seg), uten strøm og innlagt vann. Kommunikasjon med omverdenen foregår pr satellitt-tlf når den virker.  Hun har ikke vakt ved huset lenger som hun hadde før. Det ble for brysomt å ha en mann sovende på verandaen og vokte. ”Herren er min vokter”, sier hun med et smil. På det varmeste sov hun med døra åpen og med bare nettingdør. Folkene i landsbyen var bekymret for henne da. Løvene var så nærgående….

Solbjørg kom til Kamerun i 1961, samme året som mormor og morfar. Siden da har hun jobbet i helsearbeidet med spedalske, på sykestuer, som jordmor og på barnehjem (og litt i Norge). Hun har virkelig skapt forandring i menneskers liv! Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i sølv for arbeidet sitt her. (Sammen med Grete Roede som fikk den i gull. Hun har jo også skapt forandringer i menneskers liv!)

På åttitallet var hun i Norge et halvt år i forbindelse med dødsfall og sykdom i familien. Da hun kom tilbake til Gadjiwan strømmet det på med alvorlige tilfeller på sykestua. ”I alle dager”, sa hun. ”Det var da rart. Nå har jeg vært borte et halvt år og det har ikke vært alvorlige tilfeller. Så kommer jeg tilbake og nå strømmer de på!” ”Det er jo ikke rart, ” sa de lokale medarbeiderne. ”Da du var borte, måtte vi jo be som bare det. Nå når du er kommet tilbake, trenger vi ikke det!”

Hvis noen vil tipse Fredrik Skavlan om godt stoff til ettertanke på fredagskvelden, så er herved tipset fritt.

Vi bøyer oss i støvet (bokstavelig talt!) for ei dame med tæl og hjertevarme.

For dere som vil lese mer om Solbjørg, er det gitt ut bok om henne: ”Peresletta” av Leiv Arne Grimstad.

  

 Bilder fra litt av feiringen:

Ask på vei til fest, selvfølgelig med slips!!

En Bjørn etter kaker!

 

Og så var det dans, for både fireåringer og åttiåringer.

Erle og Kristin (Tomren) heiv seg med i dansen.
Andre synes det er tryggere å fotografere...

Ask på skoletur.

Ask fikk være med de store på skoletur og hadde lyst til å fortelle litt. Turen gikk til Mballang, et leirsted ved en vulkansjø. Vi kan ikke bade her, for det er schistosom (parasitt) i vannet.Men det var mye å finne på likevel.

Ask forteller:
"Me har vært på tur og me har padla i kano og kjørt motorbåt. Eg fekk styre aleine ein gong og ein gong sammen med pappa. Pappa såg ein varan i vannet. Det e' ei øgle som ligne på ein alligator.Me fiska, men fekk ikkje fisk. Fiskestengene lagde me sjøl.

Me va' på fjelltur. Det va' varmt. Mannen som viste oss veien, hadde med seg ein stor kniv, ein machete. Den ligne' på et sverd. For å komme øve elva måtte me balansera på tømmerstokker.

Jone fant ein skorpion i bålet. Den blei stekt fort!
Om natten sov eg ute under eit halvtak av strå. Me måtte bruke myggnett."

Jone Hjorteland og eg fiske. 

Bjørn, før han spikka to fingre.

Eg måtte balansere på tømmerstokkene for å komme øve elva.

Eg blei så varm og trøtt, så pappa måtte hjelpe meg.

Her sove' eg ute under myggnettet. Eg sove i to stoler.

Viktig, viktigere, viktigst?

Det var stor aktivitet i forkant av misjonstivoliet (se forrige innlegg).

Erle hadde gått av sted en kveld for å lage gjenstander til utsalget på tivoliet. Da hun kom hjem, viste det seg at hun ikke hadde gjort leksene. Lærermamma måtte jo gi beskjed: "Hvis jeg hadde visst at du ikke hadde gjort leksene, så hadde du ikke fått lov til å gå avgårde!"

Bjørn satt og hørte på, så på mamma med store øyne og utbrøt alvorlig: "Mamma, meine' du virkelig at det e' viktigere å gjørr leksene enn å hjelpe barn som har Aids?"

Mamma måtte gi ham rett......Selvfølgelig var det viktig å hjelpe barn som lider pga Aids! Men læreren i mamma måtte jo også tilføye: "Men det er viktig å jobbe godt på skolen, få en god utdannelse og få seg en jobb slik at man kan hjelpe andre og dele av pengene man tjener."
Men både mamma og lærermamma fikk litt å tenke på.......
Nøden er tett på, menneskene er her og nå, dette er det eneste livet de har - jovisst må vi hjelpe!!!

Elise Slettbakk i aksjon på misjonstivoliet.

Treff!!! Benjamin Røen blei blaut!!

For en dag, sa Ask!

Og vi kan gjerne føye til: for ei uke!

Søndag: Høsttakkefest i kirka.

Ask og Bjørn satt tålmodig på den fire (!!!) timer lange gudstjenesten. De visste det kom kake til slutt!

Gudstjenesten var en stor og lang (!) takk for at Gud hadde bevart den enkelte gjennom året og en anledning til å gi tilbake noe av det en selv har fått. Denne dagen får menigheten inn 25 % av inntekten sin gjennom gaver som kirkemedlemmene gir. Høsttakkefesten er større en julaften her!

Hver gruppe danser inn med sine bidrag og det kan ta litt tid… De er fryktelig glad i å danse og synge! Spenningsmomentet kommer til slutt når det blir offentliggjort hvor mye de ulike gruppene har gitt i år i fht i fjor! Vi har hørt at det kan være buing og piping  hvis noen grupper har gitt mindre enn de gav året før. I år hørte vi ingenting til det. Det var jubel og applaus for gavene. Noe var pengegaver, noe var mat, noe var såpe og klorflaske, og det kom også inn ei levende and. (Moskusand i følge fugleeksperten i familien.)

 Misjonærgruppa  måtte også danse inn sitt bidrag… Vi fikk applaus og glade tilrop. Sympatisk gjort! De syntes nok litt synd på oss, der vi prøvde å bevege bein og armer samtidig som vi sang. Heldigvis gikk det fort unna!

Fisketur.

Så ble vi invitert med familien Hjorteland på tur til en innsjø, Lac Tison. Dette er en innsjø som er dannet i krateret på en vulkan.

Vi prøvde fiskelykken, bøyde lianer og hadde en fin tur et lite stykke hjemover på biltaket. Som dere ser ble det storfangst denne gangen også!

Fryktelig stor og tung fisk!!!!!!

Onsdag: Misjonstivoli.

To ildsjeler, Marianne Tomren og Amalie Hjorteland, begge 8.kl., dro i gang arbeidet for tre uker siden for å samle inn penger til barn-hjelper-barn. Elevene ved DNS har i flere år støttet Hiv/Aids-prosjektet blant barn som kirka og sykehuset driver. De har fått med seg resten av elevflokken og har jobbet i friminutt, på ettermiddags- og kveldstid (– og litt i timene) for å lage salgsgjenstander. Imponerende innsats!

"Håper kiosken åpner snart!!!"

Det var stor aktivitet onsdag ettermiddag. Skjønnhetssalong, pil-og-bueskyting, sprettertskyting, ansiktsmaling, svampkasting, Mesternes mester, salg av kaker, sukkerrør, hjemmelaget knekkebrød, pulsvarmere og pannebånd, bamser, kort og godteri. Det hele toppet seg i ”Spøkelseshuset!” med lydeffekter og skuespill  om  spøkelser (ja, for de var vel ikke ekte…?).  Beløpet som kom inn var på nesten 300.000 CFA.  Det kan bli mange hjelpepakker til barn fra barn.

Sprettertskyting

Ask

Bjørn

Erle

Kåre Gilje (lærerstudent), før eller etter spøkelseshuset?

 (foto: Ask) 

Torsdag: Sauefest og slakting.

Onsdag feiret muslimene sin Id al adha til minne om da Abraham skulle ofre sønnen sin. En historie som jøder, muslimer og kristne har felles. Markedet har de siste dagene vært fullt av sauer som skulle slaktes til festen.

Vi hadde vår egen variant av dette og dro på skoletur til Mballang (leirsted v/ nok en vulkansjø) og slaktet to sauer som skal bli til pinnekjøtt til jul.

Er denne brua trygg, mon tro? Passasjerene gikk over, for sikkerhets skyld..

Det var selvfølgelig frivillig å se på slaktingen. Noen ble med på å flå sauene og studerte sauens organer etterpå og fikk med seg naturfag og dyreetikk. Sauene hadde hatt et godt liv med godt beite, og ble slaktet på en human måte. Og vi bruker kjøttet.  

I dag hadde vi får-i-kål til middag. Deilig måltid!

Ida Kristine hjelper til med å flå sauen.

Praktisk naturfagtime.

Lørdagskveld: Fullmåne og bålkos.

Varan til kveldsmat?

Bjørn forteller:

Da jeg kom hjem fra skolen, var det en jeger som vi kjenner veldig godt, og han hadde med en varan.

En varan er en veldig stor øgle. Den som vi så i dag, lever i vann og har slektninger som kan bli opptil tre meter lange. De som kan bli så lange, lever i ørkenen. Skinnet er deilig å ta på.

Jeger Roger spurte om vi ville kjøpe varanen og ha kjøttet til kveldsmat. 

Vi spiste heller skive til kveldsmat.

Erle forteller:

Jeg kom hjem fra skolen og der satt jeger Roger. Jeg sa ingen ting og gjekk inn. Når vi skulle spise middag kom Bjørn og ropte på meg: Erle kom og se hva Roger har med i dag! Jeg gikk ut og der så jeg den, - en øgle! Først trodde jeg at det var en slange!  Bjørn turte å holde den, men det gjorde ikke jeg. 

Leirskole i Meiganga

Sang, dans og klapping fra vi kom til vi reiste!

På kirkevei er det sjelden vi har blitt møtt med så mye sang, dans og klapping!! Allerede da vi svingte av fra hovedveien og inn i landsbyen, kom koret og møtte oss.  Fire biler lastet med skoleelever, søsken og noen foreldre startet leirskolen med gudstjeneste i landsbyen ved Tellofossen på vei til Meiganga. 

Enkel kirke - utfordrende tekst!

Evangelisten hadde en utfordrende tekst å preke over. Utfordrende for oss hvite, rike nordmenn og trøstende for innbyggerne i landsbyen.  Søndagens tekst var Bergprekenen:  ”Salige er dere fattige, ve dere rike”….en tekst som får et spesielt innhold når vi sitter der i ei enkel kirke omgitt av folk som klarer seg på et minimum. Enda mer spesielt blir det når medlemmene i menigheten begynner å bære inn gaver. Appelsiner, peanøtter og brus som var tiltenkt oss til kirkekaffen. (Heldigvis betalte vi selv for brusen ellers ville klumpen i halsen ha vært uutholdelig!!) Det var jo vi som vi burde gitt til dem!! Fra vi kom og til vi reiste, var det sang og dans….. og syke som kom til legen, en av fedrene i reisefølget.

Kirka ved Tellofossen.

Ved avreise manglet vi plutselig en far og sjåfør, men fikk vite at han var sett ”langt avgårde inn i broussen”….med kikkert og fotoapparat for å se på fugler. Det ble fangst denne gangen også.

Tarzanfossen.

Her burde Tarzan ha vært!!!!

”Tarzanfossen” var neste stopp. Ryktene ville ha det til at den første Tarzanfilmen ble filmet ved Tellofossen. Lederen av ”Herrenes detektivbyrå” (Trond Hjorteland) har ikke klart å finne grunnlag for ryktene. Men vi fikk vite at folk i området var redde for å gå ned til fossen. Folk som gikk ned dit, forsvant og kom aldri tilbake. Demonen Ramona har en diamant her, men får folk til å forsvinne ved fossen og skaper frykt hos mange i området. Sannsynligvis har folk druknet ved fossen og forklaringen har blitt åndeliggjort. 

Fossen var spektakulær, matpakken smakte godt og vi fikk også en naturfagtime om snyltevekster rundt trestammer.

Tarzan speider etter Jane, men hun står bak kameraet!

I Meiganga, der vi var invitert til Instituttet for prester (Presteskolen), var det mørkt da vi kom fram. Etter rigging av myggnett, jakt og slakt av criqueter var det godt å få sove. Morgenen startet med morgensamling  på norsk for de yngste og sammen med prestestudentene for de eldste.

Hos lamidoen.

Lamidoen var hjemme og hadde tid til å ta imot et besøk av oss. En lamido er den muslimske lederen for regionen og han utøver åndelig og en del juridisk makt i samspill med regler og lover ellers i samfunnet her. Han er å regne som en ”småkonge”. Ute viser han aldri ansiktet. Det er dekket av en stor turban og han har følge av vakter med sverd og spyd, og hoffet sitt med pyntede hester. Man snakker ikke til lamidoen før han snakker til oss og skal ikke håndhilse før han hilser først.

Lamidoens vakt.

 Nå var det en avslappet lamido som tok imot oss i huset sitt. Han er en klok og opplyst mann, og er opptatt av å skape fred rundt seg. Det var spesielt å høre ham spørre rektoren på presteskolen om å be en bønn da vi skulle gå. Det viser storsinn hos en muslimsk leder.

Lamidoen og rektor ved Presteskolen, Jean Koulagna

Landskamp i fotball og kveldsprogram.

Den lokale "landskampen" i fotball mellom Kamerun og Norge ble spilt og endte heldigvis 2-2.

Litt av heiagjengen:

Barna til prestestudentene hadde forberedt et program for oss om kvelden. Det var tam-tam-trommer, klapping og dansing til den store gullmedaljen. Den ene sangen avløste den andre og forsangerne sto i kø. De har imponerende kraftige stemmer! Det er lite å se av den ”hellige, alminnelige norske forsiktighet”. De trør til – hele tida! Våre elever viste eventyret om ”Reven som gjetar” og en sketsj om filmregissøren som aldri var fornøyd. Flott og sporty innsats. Det hele ble avrundet med en film.

Bjørn og Sunniva (Tomren) heiv seg med i dansen!

Sketsjen om Den misfornøyde regissøren.

Mye sang og dans!

 Skolebesøk.

Tirsdag morgen fikk vi med oss et kort, lite skolebesøk på kirkens skole. Vi fikk en varm velkomst av elevene, klapperop og nesten bare smil. Vi sang et par sanger sammen og avsluttet med ”Hvem er jungelens konge”.  Begrepet ”elevtetthet” fikk en ny dimensjon. De satt tett!!! Og læreren hadde streng kustus på elevene!

      Salutt!

Vel hjemme avsluttet vi turen med noen salutter ute! Fire flasker saft hadde gjæret og smalt som bare det da korkene ble åpnet. Den første flasken ble åpnet i Meiganga og satte spor etter seg på klær, golv , vegger og Gunn Helen. Litt upraktisk da vi ikke hadde vann. Dette skjedde samtidig med en vannlekkasje på kjøkkenet og en råtten melon som smalt i golvet og splashet utover på ett av rommene…..

Fin tur, alltid takknemlige for at det har gått godt i trafikkken enda en gang og så gjorde det utrolig godt å dusje etter noen dager uten vann i krana.

 Ragnhild mimret mye i Meiganga, men det kommer i et annet innlegg.